Det er mange som setter pris å Nesbø’s bøker, han har jo knakende suksess! Ville vært dumt å slutte da.
Har ikke selv lest ham. Dette er en smakssak.

Jo, en smaksak er det vel, noen liker Donald Duck og noen liker Ibsen, eller noen liker fotballkamper og noen liker filosofi. Jeg har ikke noe i mot krim, men når det blir for primitivt og klisjeprega går en fort lei.

Helt enig Roar, historiene holder ikke vann

må fortellinger alltid holde vann – holder det ikke at de gir en god opplevelse? Jeg for min del digger Nesbø, spesielt de siste; Frelseren, Snømannen og Panserhjerte – jeg nøt hvert ord! ;)

Legger merke til at mange disser “Da Vinci”-bøkene også. Leste den første og det er en av de mest spennende leseopplevelsene jeg har hatt! Leser også f.ex. Dostojevski, men det blir jo noe helt annet.

Har akkurat lidd meg gjennom “Panserhjerte”, en utrolig dårlig bok…

Smaken er som baken, osv.

I likhet med Susanne så digger jeg Nesbø, og har slukt alle bøkene hans om Harry Hole som en glupsk ulv nærmest umiddelbart når de er kommet ut. Så også med “Panserhjerte”.
Jeg er ikke noen utpreget krimelsker egentlig, men det som i utgangspunktet fikk meg til å likevel like Nesbø var det jeg mente var skjønnlitterære kvaliteter. I mange krimbøker føler jeg plottet overskygger alt, og språket er særdeles nedprioritert. Hos Nesbø oppfatter jeg det ikke slik; jeg opplever ham som en utmerket forteller med gode skildringer.

For øvrig; skal man kun lese bøker med “historier som holder vann”, blir utvalget fort ganske skrint… :o)

Innledningen i denne samtaletråden var spontan. Jeg satt igjen med en undring over at Nesbø selger så stort, at noen orker å bore seg gjennom bok etter bok av slikt møl.

Kommentarene minner meg på at vi mennesker er så forskjelige, ikke bare hver for oss, men vi er forskjellige individuelt etter som åra går. Når jeg tenker etter har jeg nok hatt mine perioder der jeg likte slike bøker. Men av en eller annen god grunn så husker jeg dem ikke. Hjernen sa antagelig, ok kamerat, du har hatt en stund da du slapp å tenke andre selvstendige tanker, men dette gidder jeg ikke å lagre, kom med et nytt valg.

Jeg er inne i en langvarig krimbokfase, og har pløyd gjennom (nesten) hele det nordiske repertoaret. Jeg syns de fleste gir meg det jeg er ute etter: Grei og lettfordøyd underholdning. Jeg blir ikke så opprørt hvis de språklige godbitene ikke dukker opp som perler på ei snor. Det er imidlertid en forfatter som ofte gir meg både grei grim og grei litteratur, nemlig Håkan Nessar. Han har en litt langsom stil, men byr av og til på glitrende person- og naturskildringer. Unntaket er hans aller siste bok, Carmine Street, som ble for lettvint.